Nye briller?

I dag har jeg vært en tur på Brilleland og sett på nye briller! Vegard var nemlig litt for hjelpsom for et par uker siden, og det resulterte i at den høyre brillestanga mi røk tvers av. Og siden det er fem år siden jeg skiftet briller sist, syns jeg at det kanskje er lov til å tenke på å kjøpe nye nå.
Nå har jeg med meg to par hjem på lån, for å se om jeg kunne tenke meg et av de, og det er veldig greit å få lov til å prøve i fred og ro. Briller er liksom ikke det som er lettest å kjøpe, det blir på en måte en veldig stor del av deg der de troner midt i fjeset ;o) Det ene paret som jeg har med hjem kan du se ovenfor her. (Det er kanskje det paret som jeg liker best sjøl også.) Det er et par fra Donna Karan, innfatningen koster 2400,- (i tillegg kommer selvfølgelig glass og synsprøver osv. Så noen billig fornøyelse er det ikke!

Heldigvis så kunne dama på Brilleland på CCVest fikse brillene mine sånn midlertidig, så nå klarer jeg meg en stund ihvertfall. Vi får se hva jeg ender opp med. 

Det er vinter i Oslo!

 

Vegard liker Kinderegg :) Her er han forrige søndag, etter en liten aketur. Genseren strikket jeg for ti år siden, det er artig at den endelig kan brukes!

 

Fødselsrapport - 5 uker etter

Torsdag 2. februar ble en helt annerledes dag enn vi hadde trudd da vi la oss til å sove kvelden før. Jeg hadde sovet veldig dårlig om natta, var i en slags mellomtilstand mellom søvn og våken tilstand hele natta, og i sekstida om morgenen begynte jeg å legge merke til murringer nederst i magen. Jeg ble liggende å kjenne etter en stund, og begynte å kjenne igjen følelsen fra nokså nøyaktig to og et halvt år siden, da førstemann kom til verden. Tanken slo meg: Kan det være noe på gang allerede? Det var jo nesten tre uker til termin, så vi hadde ikke forberedt oss på at det skulle skje noe riktig enda! Det var mange rare tanker som svirret rundt i hodet mitt der jeg lå, for vi hadde jo ikke barnevakt på plass til Vegard heller, dersom det skulle skje noe. Vi hadde en avtale med svigerforeldrene mine om at de skulle komme til Oslo to uker før termin, og være her klare til å stille opp når vi måtte reise til sykehuset.

Jon stod opp, ordnet Vegard klar for barnehagen og seg selv klar for jobb, og jeg fikk bare ligge i senga og slappe av. Var oppe en tur på do før de gikk, og vi ble ikke akkurat roligere av at jeg fant litt blod på papiret når jeg tørket meg… Men Jon dro på jobb, og jeg skulle komme etter noen timer senere med bilen for å hente han, for vi skulle på Rikshospitalet for ultralyd (vekstkontroll) og omvisning på fødeavdelingen.

Jeg fikk spist litt frokost, dusjet og ordnet meg, og dro etter hvert ned til byen for å hente Jon. Murringene var der fortsatt, med jevne mellomrom, men det var ikke vondt, bare ubehagelig. Jon hadde da allerede alarmert foreldrene sine, og svigerfar gjorde seg klar til å evt. kunne reise på kort varsel. Jeg mener, de bor i Trondheim, så ting tar tid!!! På Rikshospitalet var vi klare for omvisning på fødeavdelingen. Det var en grei omvisning, men jeg må innrømme at jeg innimellom måtte bite tennene sammen, for jeg kjente jo disse murringene bare bedre og bedre. Men fortsatt så greide jeg å skyve tanken på at det var alvor fra meg, jeg hadde jo ingen planer om å føde enda! Tenkte vel egentlig bare at det roet seg nok når jeg kom meg hjem og fikk lagt meg ned og slappet av litt.

Etter omvisningen var det klart for ultralyd. Jordmor konkluderte med at det var en frisk og fin gutt i magen, og anslo vekta til å være ca. 3 kilo. Noen innvending undersøkelse av meg for å finne ut om det var noe på gang ville de ikke ta, for de hadde ikke lyst til å fremprovosere noe hvis det skulle vise seg å være ”falsk alarm”. Så vi dro derfra like kloke vi…

Jeg dro hjem og la meg på sofaen for å hvile, for jeg var overbevist om at da ville jo disse murringene gi seg. Men neida…. Jeg måtte få Jon hjem fra jobb litt tidlig for å hente Vegard i barnehagen, for det orket jeg ikke tanken på å gjøre. Vi tok en lettvint løsning på middag, hjemmelaget pizza fra fryseren, men jeg hadde ikke noe særlig matlyst. Jon gikk på et møte i borettslaget i naboblokka, og jeg fikk jobben med å stelle Vegard for natta. Det var faktisk ufattelig slitsom, men vi fikk det nå til, og gutten kom seg i seng.

Så rigga jeg meg til i sofaen med PC og tv, og var klar for en avslappende kveld. Etter å ha chattet en stund med Siri, en venninne med termin 14 dager etter meg, fant jeg vel ut at det var på tide å finne fram stoppeklokka. Ho insisterte vel egentlig på at jeg måtte prøve å finne ut hvor ofte og hvor lange disse vondtene min var, for nå var det nemlig begynt å gjøre litt vondt! Og de kom med en 6-7 min. mellomrom og varte i et drøyt halvminutt. Hun tilbød seg å komme for å sitte barnevakt for Vegard fram til svigerfar kom (han hadde da startet på turen fra Trondheim), slik at vi kunne få reist på Rikshospitalet og sjekke ut hva som skjedde. Men jeg hadde fortsatt ingen planer om å føde, og takket for tilbudet og lovte å si fra hvis det ble bruk for det. Men nå begynte vondtene å komme oftere, og ble lengre. Da det var ca. 3-4 min mellom, og de varte i 45 sek fikk jeg beskjed fra Siri om at nå tok hun seg en tur for å passe Vegard, og jeg fikk vær så god ringe føden! Jaja, jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, ringte føden og vi avtalte at jeg fikk komme når jeg ville, og ringte deretter til Jon og lurte på om møtet snart var ferdig. ”Du skjønner, Siri er på vei hit og jeg har ringt til Rikshospitalet….” Gjett om det var en som fort ble ferdig med møtet sitt da!

På turen til Rikshospitalet ble jeg skikkelig bilsjuk… Det tar ikke mer enn 10 min å kjøre, så vi har ikke lange veien, men i siste rundkjøring før vi skulle parkere måtte jeg kaste opp! Spydde midt i rundkjøringa gitt! Dere må tru jeg følte meg lekker da jeg kom inn døra på Føden!!! Vi kom selvfølgelig midt i vaktskiftet, og ble satt til å vente på et mottakelsesrom. Etter tre kvarter kom det ei jordmor og undersøkte meg, og konkluderte med et par cm åpning. Ho røsket litt, og vi fikk beskjed om å rusle litt rundt i korridorene og bruke tyngdekraften i en times tid. Fy søren, den timen var lang! Aldri har jeg brukt så lang tid på en korridor før, riene tok seg opp og ble sterkere etter røskinga.

Etter en knapp time karret vi oss opp på fødeavdelingen igjen, og ble henvist til noen stoler i gangen. Satt vel der i tre kvarter omtrent, før vi endelig fikk en fødestue. Det var himmelsk å få ei seng å legge seg i, klokka var da ca. 00:30 natt til fredag. En sjekk avslørte at korridorvandringen hadde hatt virkning, 4cm åpning var resultatet. Etter å ha ligget i senga en stund og kjent på at smertene ble sterkere og sterkere, fant jeg ut at jeg ville opp og røre litt på meg. Prekestolen ble tatt fram, og jeg hang over den en stund. Vel tilbake til senga hadde jeg begynt å fryse så innmari, og jeg fikk ikke varmen i meg igjen! Da ble dusjen redningen! Det å komme seg inn i en varm dusj gjorde underverker! Jeg stod der i en halvtimes tid trur jeg, følte meg ganske så rynkete når jeg kom meg ut igjen. Mens jeg stod i dusjen tok jeg en bestemmelse på at jeg ville ha lystgass når jeg kom meg opp i senga igjen, for jeg kjente at den varme dusjen dempet smertene en del, og jeg hadde ikke lyst til å gå tilbake til slik det var før jeg dusjet. Så i to-tida på natta ble lystgassmasken funnet fram, jeg fikk en varm rispose på/under magen, og jeg forsvant inn i min egen lille verden ;) Lystgassen funker veldig bra på meg, og jeg trur at Jon syns det var litt deilig også. For med lystgass så har jeg noe å konsentrere meg om, smertene føles mindre og jeg får slappet av mellom riene. Så han fikk dubbet litt han også trur jeg, han slappet i hvert fall litt mer av enn tidligere virket det som.

Etter en tre kvarters tid med lystgass merket jeg at riene hadde begynt å endre karakter, det gjorde mer vondt, og lystgassen hadde ikke så stor virkning lenger. Så neste gang jordmor kikket innom nevnte Jon det for henne, og jeg sa også at jeg syns det var skjedd forandringer i intensiteten på riene. Da sjekket hun, og fant ut at det var 7 cm åpning, og det stod en stor vannblære foran utgangen. Da bestemte ho seg for å stikke hull på hinnen og ”ta” vannet. Og DA GIKK DET FORT! Neste rie etter vannavgangen fikk jeg trykketrang! Jordmor spurte meg også om jeg følte at jeg måtte trykke: ”Ja”, svarte jeg. ”Men det er vel alt for tidlig?” ”Neida, bare kom igjen du,” var svaret fra jordmor. Jeg trudde ikke mine egen ører. Trykke, allerede nå? Jeg trykket det jeg greide…. Ikke lenge etter kom neste rie….. jeg trykket, og hørte jordmor be Jon om å trykke på den røde knappen. Her gikk det fort, og vi måtte få inn barnepleieren, babyen var nesten ute! Så da jeg fikk beskjed om å prøve å holde igjen etter den 2. pressrien kom det vel noen ”hyl og skrik” trur jeg. Det var utrolig vanskelig å prøve å holde igjen, men jeg gjorde så godt jeg kunne. I det jeg hørte at noen kom inn døra på rommet greide jeg ikke å holde igjen lenger, og …………. DER kom lillebror! Klokka var 02:52 den 3. februar.
(Barnepleieren rakk ikke å komme fram til senga en gang faktisk, så ho fikk ikke presentert seg før etterpå ;) )

Det gikk altså enda raskere og lettere denne gangen. Jeg trodde at første fødselen, da vi fikk Vegard for to og et halvt år siden, var en drømmefødsel, men denne gikk altså enda raskere og lettere! Ikke måtte jeg sy og jeg mistet bare 150 ml blod under fødselen. Så formen min var kjempebra med en gang etterpå. Jordmor sa til meg at det var sjelden ho så fødende kvinner som var så avslappet og rolig som det jeg var under fødselen, og at jeg var rene ”fødemaskinen” :D En kikk på fødselsjournalen og partogrammet i etterkant avslørte at det tok bare 2 minutter fra vannet gikk til lillebror ble født, så raskere enn det kan det vel knapt nok gå??!? Morkaken kom også etter få minutt, og den var også helt perfekt.
Det var stort å få lillebror opp på magen også, selv om jeg må innrømme at jeg hadde en litt mindre ”wow-opplevelse” som andregangsfødende. Nå var det mer sånn at jeg pustet lettet ut, og tenkte at nå var dette gjort, og var klar for alt som venter oss etterpå.

Jeg var skrubbsulten og kjempetørst etter fødselen, og fikk inn brødskiver og masse drikke, isvann og appelsinjuice. Det gjorde underverker! Er sjelden jeg har hatt slik matlyst i tre-tida på natta ;)

Etter en dusj fikk jeg på meg nettingtruse og megabind, og ei rein sykehusskjorte. Lillebror ble lagt til brystet, og han fikk prøve å suge en liten stund. Etter at Jon hadde fått ryddet sammen sakene våre ble vi trillet ned en etasje, på barselavdelingen. Vi kom inn på et dobbeltrom der, og etter at vi var vel installert dro Jon hjem for å sove litt og ta seg av Vegard som skulle i barnehagen på morgenkvisten. Klokka var da ca. 0500.

En ting er sikkert, så lette fødsler som jeg har så er det ikke angst for fødsel som begrenser hvor mange barn vi skal ha. Det er vel heller det som kommer etterpå som må være avgjørende for det, vi skal jo føle at vi kan følge opp barna opp gjennom årene også. Så om det blir flere barn her, det får tiden vise!

Hva skal barnet hete?

Ja, det er det store spørsmålet i familien for tida...

Hva skal lillebror hete? Vi ser ikke ut til å bli enige, og nå er han fem uker gammel... *sukk* Det står vel egentlig mellom to navn nå, jeg og Jon har selvfølgelig hvert vårt navn, Magnus og Andreas, og ingen av oss ser ut til å ville gi seg. Mormor Kari på Rosvang har visstnok bestemt seg for et tredje alternativ, Ludvig, men det er et navn som vi egentlig er enige om at vi kanskje ikke helt har lyst til å bruke. Han er liksom ikke akkurat noen Ludvig, av en eller annen grunn.

Jon har forresten tatt denne "navnekrigen" et steg lenger nå, og har begynt å kalle Lillebror for Magnus... I går kveld ble han omtalt som Magnus et par ganger, og senest i dag tidlig sa han "Hadet Magnus" i det han gikk ut av døra og skulle på jobb... Hm... Nå får jeg vel ta et valg: Enten må jeg svare med samme mynt, eller så får jeg kanskje bare gi meg? Et tredje alternativ er jo å la Vegard trekke lodd mellom de to navnene våre ;o)

For fem uker siden...

Det er rart å tenke på, at for fem uker siden gikk jeg og vandret i korridorene på Rikshospitalet, med etterhvert ganske vonde veer! Det føles faktisk som om det er mye lenger siden, det er liksom helt naturlig at Lillebror er en del av familien. Og hvordan det var å være gravid, ja se det har jeg egentlig helt glemt allerede!

Nå etter fem uker må jeg innrømme at det begynener å merkes at det har blitt lite søvn, jeg er nok generelt mer uffete, sytete og har kortere lunte enn normalt. Jeg får bare håpe at guttene mine (både de to små og den store) er litt ovebærende med meg og kan holde ut en stund til... For så lenge vi har slike netter som natt til i dag, hvor det bare var ti minutter hvor jeg ikke hadde lillebror i armene, og en sjuk storebror hjemme sammen med oss(dvs. han var sjuk i går, men feberfri i dag); etter slike netter er jeg ikke akkurat direkte i topp form ;o)

Men, det går seg vel til, og sove kan vi gjøre når ungene flytter hjemmefra!